Kulturminner i Meløy
Meløy kommune er rik på kulturminner. Det finnes spor etter bosetning i kommunen så langt tilbake som i Steinalderen, for 10 000 år siden. De mest kjente kulturminnene er nok de mange helleristningene og alle gravfunnene i Øysundområdet, men vi har mange andre små og store kulturminner rundt omkring. Det ble startet med skilting av kulturminner i kommunen i 2002, arbeidet pågår fremdeles.
Hva er et kulturminne?
Det aller meste som er menneskeskapt eller menneskeformet på en eller annen måte kan i videste definisjon kalles et kulturminne. Et fraflyttet hus eller en steinrøys som ble laget på 1930-tallet gir like mye informasjon om bosetning før i tiden som en hustuft fra 1000-tallet. Forskjellen ligger hovedsakelig i at hustuften fra 1000-tallet kanskje er den eneste informasjonskilden vi har fra den tiden, mens vi har et mangfold av kilder fra 1930-tallet. Derfor verdsettes og prioriteres eldre kulturminner som regel høyere enn yngre, med mindre det yngre er unikt. Det finnes nye arkitekttegnede hus som er blitt fredet i det øyeblikket de stod ferdigbygget!
Husk å vis hensyn
Etter lov om kulturminner er kulturminner fra oldtiden og middelalderen (inntil år 1537) fredet. I tillegg ligger en del av kulturminnene på privat eiendom. Ferdsel og opphold må derfor skje på en hensynsfull måte
Øysund, Kunna, Dalen - høvdingsete fra jernalderen
I gamle matrikler som ble utarbeidet før det store hamskiftet i jordbruket midt på 1800-tallet, ser en at Kunna, Øysund og Dalen er et sentralt område i Meløys forhistorie. Her lå et viktig høvdingsete i jernalderen. Over 30 store gravminner, 11 nausttufter, et tunanlegg og en gårdshaug er tause vitner fra disse storhetsdager. Dagens samfunnsbehov har imidlertid sveket beviskraften. Bare en liten brøkdel av de opprinnelige kulturminnene er igjen i dag.
Kontrollen over den viktigste ferdselsåra, skipsleia, har ved siden av gode beiteområder og åkerjord vært den viktigste faktor for valget av sted for et høvdingesete. I jernalderen kunne båtene seile over Kunnavalen. Farvannet utenfor Kunnafjellet er ofte farlig med store bølger og brå sjø. Båttrafikken ville naturligvis slippe å seile den farlige leia over "Rota". Fra tunanlegget har man god utsikt over skipsleia.
I gamle matrikler som ble utarbeidet før det store hamskiftet i jordbruket midt på 1800-tallet, ser en at Øysund og Kunna er blant de beste gårdene. Øysund er nevnt første gang i Aslak Bolts jordebok fra 1430-40-årene. Navnet ble da skrevet Øyiasund, sundet mellom øy og fastland. Kunna er først nevnt i Olav Engelkrektssons jordebok fra 1530. Selve navnet Kunna kommer trolig fra kunn som betyr merke eller noe som er lett kjennelig.
Gravfelt på Skogreina
Hvor det nå er grustak og søppelplass var tidligere et av Nord-Norges største gravfelter med minst 34 gravrøyser. Nå er det bare 8 igjen. De store gravminner er uttrykk for status og eksklusive posisjoner i samfunnet. Gravminnene er ikke bare en heder til den døde, de er en forandkring av etterkommernes makt og posisjon.
Gårdshaug og gravminner ved Øysund
På de fleste gårdene med tunanlegg i Nord-Norge finnes det en gårdshaug. En gårdshaug er dannet av husrester og avfall som har hopet seg opp over tid. Disse ligger i nær tilknytning til den beste åkerjorden og ofte hvor bosetningen er i dag. Ved Øysund finnes en gårdshaug, en litt flat haug 2 meter høy og 30-40 meter i diameter. De eldste lagene i gårdshaugen kan kanskje være samtidig med tunanlegget, de yngste er fra middelalderen.
I det samme området sees også flere lunder av trær som står på små forhøyninger. I disse lunder finnes gravhauger fra jernalderen. Flere av gravene er utgravd. I en grav var restene av en mann som var begravd liggende i båten sin. Ved mannens føtter lå en hund. Mannen hadde også sverd, skjold, spyd og skiferbryne. Han hadde også pyntegjenstander: En grønn glassperle og en beingjenstand som kan ha vært en kam.
Nausttuft på Kunna
Av de 11 forhistoriske nausttuftene som fantes på Øysund og Kunna er denne den eneste som er tilbake. Ved et furuholt, ca. 4 meter nord for en rød garasje, ligger nausttuften.
Gravminner på Kunna
"Kobberhaugene" ligger på rekke ca. 1 km. sør-sørvest for gården. Gravfeltet som lå nord på Kunna er nå fjernet. Der lå ca. 10 gravminner, inklusiv en stor langhaug, ca. 30 meter land.
Tunanlegg
Slike anlegg er kjent på den nord-norske kysten og på kysten av Nord-Trøndelag og Sørvest-Norge. I Nordland fylke finnes det tunanlegg ved Tilrem i Brønnøy kommune, Tjøtta i Alstadhaug kommune, Hov på Løkta i Dønna kommune, Øysund i Meløy kommune, Bø og Engeløya i Steigen kommune, Leknes, Borg og Gimsøy i Lofoten og Åse i Andøy kommune. De fleste består av en ringformet samling av hustufter mer eller mindre regelmessig ordnet rundt en åpen plass. Anlegget her ved Øysund er imidlertid ikke typisk da tuftene ligger på rekke med langsidene mot hverandre. De ytre veggene består av grastorv og synes som voller i terrenget. Tunanleggene dateres til jernalder. I Nord-Norge ble de vanligvis forlatt først på 900-tallet. Følg stien nedover mot sjøen for å se Øysunds beste bevis for et maktsenter i jernalderen.
Meløya
Første del av navnet betyr trolig "mel" (av mjol), et ord som ofte brukes om fin sand. På Meløya er det nettopp sand som karakteriserer de lavere deler av øya. Navnet var trolig opprinnelig et øynavn som så gav navnet til øyas hovedgård, der kirka også ble reist. Navnet ble derfra overført til å gjelde hele kommunen.
Meløya er ei øy full av spennende historie - en historie som strekker seg over en periode på over 10 000 år. Det starter i steinalderen, går via vikingetida og middelalderen, og ender opp i nyere tid. Hver epoke har satt sine spor i landskapet som en påminnelse om tidligere tiders liv på øya. Ikke alle spor er like synlige, men er du oppmerksom og har litt fantasi tror vi du kommer til å finne mye interessant her.
Med utgangspunkt i fortiden har vi laget ei kulturhistorisk løype og satt opp informasjonskilt ved en del kulturminner på øya.
Meløy kirke og kirkegården
I den tiden båten var det viktigste framkomstmidlet for kystbefolkningen, lå Meløya meget sentralt til for folk i de omkringliggende fjorder og øyer, og den lå nært skipsleia. Det var derfor naturlig at meløyfjerdingenes sentrale sted i tidligere tider ble kirka på Meløya og Meløygården.
Det er nærliggende å anta at den første kirken på Meløya ble oppført allerede på 1300-tallet, da det ble bygd en mengde kirker rundt om i landet på denne tiden. Den første kirka vi har sikker viten om blåste ned under en høststorm i 1655. Den nye kirka, som Jon Svendsen Kirkebygger ble satt til å bygge, brant ned i 1703, mest sannsynlig etter et lynnedslag. En del gjenstander, som altertavle, prekestol, messehagler, kalk og disk samt lysekrone, ble reddet ut fra bygget før det ble flammenes rov. Den nye kirka som så ble bygd, ble revet og solgt på auksjon i 1868. I forbindelse med denne rivingen ble det funnet rundt 70 kister under kirkebygget. Den eldste av disse var fra 1741, men skikken med at høytstående personer kunne kjøpe seg en hvileplass under kirka var i bruk lenge før denne tid også. Å bli gravlagt under kirka var bare noen få forunt da det var svært dyrt. Midt på 1600-tallet kostet en slik gravplass her i distriktet like mye som i ku.
Samtidig med riving av kirka i 1868 ble nytt kirkebygg oppført - og det er denne kirka som står her den dag i dag. Meløy kirke, eller Meløykatedralen som den også blir kalt, ble innviet i juli 1867. Kirka er en av Norges største langkirker i tre, og hadde opprinnelig sitteplass til 800. Siden innvielsen har bygget flere ganger vært gjenstand for restaurering både innvendig og utvendig.
Hvor lenge kirkegården har vært i bruk vet vi ikke sikkert, men det er naturlig å tro at den har vært benyttet så lenge det har vært kirkested her. Tidligere ble alle i kommunen ført hit for den siste hvile, men i dag brukes den som lokal kirkegård. Kirkegården er flere ganger blitt utvidet, og gråsteinsmuren som omgir den eldste delen er antakelig oppført i forbindelse med utvidelsen i 1867. Den eldste gravsteinen på kirkegården er fra 1802 og er en høy kleberstein med innhogde inskripsjoner på begge sider
Meløygården
Fellestunet foran kirken kalles Meløygården, og man antar det var her adelsslekten Benkestok hadde sitt hovedsete i middelalderen. Dette er en av svært få adelsseter vi kjenner til i Nordland. Den siste i slekten som satt som eier av hele Melø Gaard, var Ermegaar Trondsdatter Benkestok som døde i 1695. Adelsfamiliens gods og gull ble imidlertid ødelagt under en brann i 1687. Trond Jonssøn Benkestoks signetring finnes fortsatt den dag i dag.
Nye bygninger ble satt opp, og fra omkring 1850 var Meløygården sentrum for den offentlige myndigheten i hele kommunen. Da hadde både lensmann, kommunestyre og andre offentlige organer sine lokaler her.
Byggene var organisert som et fellestun, og på det meste skal det ha bestått av 13 bygninger. I dag består tunet av i alt 7 bygninger, om man regner med Meløy sparebanks bygg fra 1925: Almuestua (kommunelokalet), Kjeipen (også kalt Helgesenhuset, hvor bl.a. kirkekaffen ble drukket på søndagene), Tostrupgården (Øverstua), Nerstua (Andreassenhuset), Anders Larsa-huset (Hybelhuset, bl.a. bruk t som bolig for rekepillerskene til Meløy Fiskeindustrier på 1960-tallet), Dybvikhuset (Borterstua) og Banken.
Fra midten av 1900-tallet stilnet den offentlige virksomheten i Meløygården mer og mer av. Kommuneadministrasjonen og de fleste andre funksjoner flyttet inn til Ørnes på fastlandet. I dag er Meløygården overdratt til "Stiftelsen for vern av Meløygården". En del av bygningene er i privat eie, men inngår som en del av fellestunet.
Meløysjyen
Området har en svært sentral plass i Meløy kommunes historie. I den tid kommunens administrasjonssenter var lokalisert til øya, var det mye liv og røre her. Dette var da anløpssted for de fleste som kom til øya i offentlig ærend.
I 1884, det året Meløy ble egen kommune, fantes bare en offentlig veg i kommunen. Denne vegen gikk her fra Meløysjøen og opp til kirka. Strekningen er ca. 1 km lang og byggingen ble delvis finansiert ved hjelp av økonomisk tilskudd fra Nordland fylke. Dette var for øvrig den første vegbevilgningen den nye kommunen fikk.
Likkistesteinen
Leter du langs fjærekanten, vil du finne en lang, flat stein som den dag i dag kalles "likkistesteinen" . Denne ligger sentralt plassert i forhold til hvor folk steg i land fra båtene sine. Her har nok mange likkister stått mens begravelsesfølget fortøyde sine båter eller var innom et naust og fikk på seg kirkeklærne, når man kom til Meløya i begravelsesærend.
Steinmoloen
Mellom 1900 og 1910 fikk kommunen statsmidler til å bygge en steinmolo/steinkai i Meløysjøen. Dette skulle gjøre ilandstigningen behageligere og verne båtene mot "sørvesten". Rundt 1910 var det ca. 90 meter lange byggverket ferdig, pent murt i tilhogd gråstein. Ideen til kaia kom fra øyas lærer, August Sivertsen som omkom på sjøen i 1900, mens murer og emisær Riise fra Vesterålen var ansvarlig for byggingen.
Risvika
At det har ruslet folk rundt på Meløy i flere tusen år finnes det mange bevis på. Fortidsminner finnes over store deler av øya, og det er gjort funn fra ulike tidsperioder og av ulike materialer.
Fra steinalderen (ca. 10 000 - 1 800 f.Kr.) er det gjort flere gjenstandsfunn i området du nå står i. På den tiden var det fangstfolk som holdt til her. Det er blant annet funnet spydspisser og kniver av skifer, flintskraper, søkkesteiner, steinøkser og en spesiell type asbestkeramikk. I Fagervika, like vest for Risvika, har arkeologer lokalisert stei nalderboplasser, og man antar at det har vært flere boplasser på de lavereliggende delene av øya.
Vi har lite sikker viten om denne første befolkningen, men de bodde trolig i telt av skinn og livnærte seg av jakt og fiske, av røtter, bær og lignende.
Her i Risvik ble også den kjente "Risvikkniven" funnet. Kniven var opprinnelig laget av ett helt stykke skifer, men da den ble funnet var det bare skaftet som var igjen av den. Kniven er datert til yngre steinalder (ca. 4 000 -1 800 f.Kr.). Det som gjør denne kniven så spesiell er at skaftet er et særdeles pent og naturalistisk utskåret elghode.
Det var særlig fangstfolk i Finland og Nord-Sverige som avbildet vilt på denne måten, derfor kan funnet av Risvikkniven bety at tidligere meløyfjerdinger hadde kontakt med sine nabofolk i øst.
Steinaldermenneskene var trolig ikke permanent bosatt her på øya, men flyttet sannsynligvis fra sted til sted i løpet av året. I fuglenes hekketid på forsommeren bodde de ute ved havet, nær eggværene. Når det ble tid for reinjakt trakk de lengre inn i landet. Steinalderjegerens liv var svært spesialisert, og det gjaldt å utnytte resursene maksimalt for å kunne overleve fra år til år.
Både Risvikkniven og de andre fortidsminnene fra øya blir i dag oppbevart på Tromsø Museum. Mange av gjenstandene er funnet av øyas egne beboere når de har bearbeidet jorda, og hobbyarkeolog Simon Risvik har bidratt mer enn de fleste.
Sjyskaret
I Sjyskaret finnes i dag sju gravhauger med en tilhørende bautastein i midten. Haugene er ikke lett å få øye på, men ser man nøye etter kan man se forhøyninger i bakken 6-27 meter fra bautasteinen i ulike retninger. Noen ligger helt inntil dyrket mark. Gravhaugene er alle mellom 4-12 meter i diameter og mellom ¼ -1 ½ meter høye. Alle gravhaugene har et mer eller mindre tydelig søkk på toppen. Dette tyder på at det inni hver haug har vært en form for gravkammer som i tidens løp har rast sammen.
Gravfeltet stammer fra jernalderen, og mest sannsynlig fra yngre jernalder, en tidsepoke som omfatter perioden 570 e.Kr. - 1030 e.Kr. Dette betyr at gravene er fra vikingtida eller tida før det, merovingertida.
I Vågen nedenfor gravhaugene er det registrert et større båtopptrekk med et ca. 80 meter langt båtdrag. Også restene etter en gammel vei fra denne er fortsatt synlig den dag i dag. Denne går via gravfeltet og videre mot sentrum av øya, hvor kirken og Meløygården i dag ligger. Kirkestedet har trolig vært øyas sentrum helt siden middelalderen. I skaret sør for gravfeltet er det funnet rester etter en gammel ferdselsvei som går fra Vågen i Sjyskaret og i retning sør mot Meløysjøen. Kanskje bodde det i yngre jernalder folk nede ved sjøen som med denne veien gjennom skaret var forbundet med den indre delen av Vågen.
Ved Meløysjøen er det også påvist gravhauger. I tilknytning til dette gravfeltet hørte det også med en bautastein, men denne er i dag dessverre fjernet.
Bautasteiner er ofte slik vi ser den her, rått tilhugd og uten form for innskrift. Særlig i Norge, Sverige og på Bornholm var denne typen minnestein mye brukt i jernalderen.
Hele Meløy kommune er ved to anledninger, i 1960 og i 1979, blitt tilnærmet totalregistrert arkeologisk. I alt er det blitt registrert 7 bautasteiner i kommunen, 2 av disse hører til her ute på Meløy. Alle 7 ligger i tilknytning til gravanlegg. I alt er det registrert i overkant av 300 gravhauger eller gravrøyser i kommunen.
I Kong Sverres Saga nevnes blant annet at under baglernes herjinger langs Helgelandskysten på slutten av 1100-tallet, fikk baglerne med seg de best e menn bl.a. Guttorm i Melø og Brynjulv hans bror. Kanskje står du nå på deres hjemtrakter.
Gammelveien
Mellom Risvika og den nå fraflyttede gården Meløysund på østspissen av øya, går det en ca. 2 km lang veg som i dag framstår som et monument over pågangsmot og god veiarbeiderkunst. Veien ble påbegynt i 1924 av far og sønn, Oluf og Karl Meløysund, for å få skikkelig adkomst til gården. Veien ble ferdig i 1933 etter at folk i Risvika også hadde arbeidet et godt stykke på veien fra sin side. Langs veien kan en se solide og kunstferdige gråsteinsmurer, og veikanten er delvis besatt med stabbesteiner, datidens "autovern".
Dyrneset, Nedre Valla
Omfattende arkeologiske registreringer og utgravinger i Meløy har avdekket 340 sannsynlige gravhauger/gravrøyser og 7 bautasteiner rundt om i hele kommunen. I området Dyrneset, Nedre Valla er det registrert 8 gravhauger og 1 bautastein fra jernalderen, ca. 500-800 e. Kr. Ikke alle gravhaugene er like lett å få øye på. Gravhaugene ses som forhøyninger i landskapet, 25-50 cm. høye og 4-10 meter brede. De fleste har et søkk i toppen fordi haugen har seget sammen etterhvert som treverket inni har råtnet.
Det er også gjort en rekke spennende funn i dette området, noen så gamle at de dateres til steinalderen (10 000f.kr.- 1800f.kr.). De eldste funnene består av pilspisser av skifer og flint, samt en meisel i skifer og en steinøks, og det kan tyde på at en steinalderboplass har vært lokalisert i dette området.
Gravminner fra jernalderen
Arkeologene tror at de aller fleste mennesker i jernalderen, både høvdinger og treller, ble gravlagt på en eller annen måte. Det kunne være i gravhauger, i gravrøyser eller bare i et hull i bakken som etter kort tid ikke lenger var synlig. En gravrøys består av en mengde like store steiner som ble lagt i en rund haug over den døde. En gravhaug ble bygget opp av jord og stein og dekket med jord.
Begravelse eller kremering
Liket kunne begraves helt, og da ble det gjerne lagt i en trekiste. Noen ganger ble liket brent. Da kunne asken og eventuelle benrester bli lagt i en gryte eller i en eske, og denne settes i et kammer av stein innerst i graven.
Gravgaver
Det var vanlig at den døde fikk gjenstander med seg i graven. Det var gjenstander den døde hadde brukt i livet, jordbruksredskaper, smykker, våpen eller håndarbeidsredskaper. En antar at de trodde den døde ville få bruk for dette etter døden, men vi kan ikke vite sikkert hva de trodde på. I vikingtiden ble gravgavene mye større og mer omfattende, som skip, hester og senger, men bare for de rikeste.
Bautastein - gravminne eller grensemarkør
Også bautasteinen er fra jernalderen. Vi vet ikke hvorfor den ble reist, men mange steder i Nordland finnes det bautasteiner med gravhauger rundt. Det kan tyde på et slags gramonument, kanskje over en spesielt viktig person, for eksempel en høvding eller småkonge. En annen mulighet er at bautasteinen har markert en eiendomsgrense. Det skal ha vært vanlig å legge gravhauger i utkanten av sitt område for å markere det.
Helleristinger i Meløy
Helleristninger eller bergkunst finner vi over store deler av verden med stor variasjon med hensyn til alder, motiv, form og teknikk. I Norge skiller vi mellom veideristninger og jordbruksristninger. Veideristninger består av bilder av jaktbart vilt, sjødyr og fisk, og regnes for å være eldre enn jordbruksristningene.
Helleristningene på Fykan og Åmøy er veideristninger, fra tiden da menneskene hovedsakelig livnærte seg ved fangst og fiske. Helleristningene her tilhører en spesiell type ristninger, som er slipt, ikke hugget, inn i berget. De er utelukkende naturalistiske dyrefigurer i nærmest full-størrelse. På grunn av deres beliggenhet over havet, teknikk og stil er helleristningene datert til eldre steinalder, 8-9500 år gamle.
Fylkeskommunen er myndighet for å ivareta kulturminner i arealplanleggingen, i henhold til Lov om kulturminner av 1978 og Plan- og bygningsloven av 1985.
Helleristninger på Fykan
Den unike slipte bergkunsten ved Fykanvatn har vært sterkt skjemmet av til dels ekstrem lavvekst slik at bergkunsten ikke har vært synlig. Fylkeskommunen har i samarbeid med Tromsø Museum og med økonomisk bistand fra Riksantikvaren arbeidet for om mulig å bringe de slipte bergbildene fram i dagen igjen. Tromsø Museum har blant annet de siste årene forsøkt å vaske området med sprit for å få fram heleristningene.
I dag er de vanskeig å få øye på, men de kan skimtes ved et spesielt lysforhold.
Det er utarbeidet skilt for området som står nede ved veien.
Helleristninger på Åmøy
Helleristningene på Åmøy er mye lettere å få øye på enn dem på Fykan. Følg skilting til Åmøy og ta av til venstre rett etter brua. Etter et kort stykke vil du se et skilt på venstre side av veien med et kart over hvor på fjellet de ulike tegningene befinner seg. Hvis du leter litt inni krattet på motsatt side av veien vil du finne en pil på en gjerdestolpe. Deretter er det bare å følge videre piler og en etterhvert godt tilrettelagt sti. Ved enden av stien er nok et lite skilt, og da ser du rett på en stor elg. Herfra må du lete på egen hånd etter de ristningene, og det kan være lurt å studere skiltet ved veien anske nøye før du tar fatt på stien. Vær oppmerksom på at helleristningene ikke tåler at mange mennesker går på dem, så hold deg i utkanten av store flater hvor det er sannsynlig at steinaldermennesker kan ha vært fristet til å tegne.
Helleristningene ligger spredt på 12 felter over et område på ca. 90 x 40 meter. Det er minst 23 figurer, blant annet en 4,3 meter lang elg som er den største avbildningen av et firbent dyr i europeisk steinalderkunst. Men et annet bilde er enda lenger, nemlig hvalen, som er 6,4 meter lang.
Det er lettest å få øye på helleristningene når fjellet er fuktig og sollyset kommer inn på skrå, slik som om morgenen eller ettermiddagen.
Dessverre er det noen som ikke klarer å la være å drive herverk. Dersom du ser en tydelig tegnet gris skal du vite at den er mye nyere. Den er bare noen tiår gammel.
Fotefar mot nord
Fotefar mot nord er et formidlings- og tilretteleggingsprosjekt av kulturminner som ble gjennomført på 1990-tallet. Fotefar er en veiviser til 10 000 år med historie i Nord-Norge og Namdalen i Nord-Trøndelag. Hver av landsdelens 103 kommuner har tilrettelagt kulturminner eller kulturmiljøer, enten med kulturstier, skilt eller utstillinger. I tillegg har det blitt laget en informasjonsbrosjyre med historisk stoff om hvert av prosjektene.
Høsten 2003 ble boken om Fotefar mot nord – en kulturhistorisk reise publisert. Denne praktboken tar utgangspunkt i disse brosjyrene. Fotefar mot nord springer ut fra det store kulturprogrammet for Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag 1988-94. Arbeidet ble koordinert av de fire fylkeskommunene, med deltagelse fra både kommuner, museer, lokalhistorikere og historielag, samt enkeltpersoner.
Meløy sitt Fotefar mot nord-prosjekt er Glomfjord sin industrihistorie. Den er gjengitt på tavler fra Glomen og opp til sentrum. I tillegg til tavler er det laget et informasjonshefte ”Fra veidemark til kraftsamfunn”. Dette fås kjøpt Servicetorget, Meløy kommune.
Bunkerne på Støtt
Bunkerne som ligger på Svenningen er restene etter tyskernes aktivitet under krigen. Opprinnelig var dette en observasjonspost i regi av det norske kystforsvaret, med ei lokal vaktordning og innrapporteringer til Bodø om aktivitet på sjøen og i lufta.
I 1940 overtok tyskerne observasjonsposten og besluttet å bygge ut et festningsverk(batteri) på Svenningen. Langs veien på sjøsiden ble det reist brakker, igangsatt av Organisation Todt og fullbyrdet med fanger som arbeidskraft. Festningsverket ligger med god oversikt over skipsleia og Vestfjorden, og i februar 1943 stod «HKB (Heeres küsten batterie) 7/974 Stött» klar. I tillegg til fangeleir, hadde tyskerne ca. 300 mann på batteriet. Ei sykestue hadde de også, med blant annet egen legestab.
Utrustningen på festningsverket bestod av 4 stk. 10,5 cm K335 kanoner med en rekkevidde på 16 km, såkalte Bofors-kanoner. Ellers var batteriet på et tidspunkt oppsatt med blant annet 1 stk. 7,65cm tsjekkisk kanon, 1 stk. 5cm KWK, 2 stk. 4,5cm PAK (panservernkanoner), 7 bombekastere, MG-stillinger, 3 lyskasterstillinger og lett luftvern (20mm).
Frigjøringen utløste sterke følelser blant folk og deler av festningsverket ble sanert av Heimevernet, deriblant et velfungerende aggregat. Brakkene ble med tiden revet, og noen brukt i bygging av nye hus på Støtt, men stort sett forsøkte man å slette sporene etter invasjonsstyrkene.